POSTENS HISTORIE I 8872 KILVÅGEN: 1915 – 1996 (81 år med postkontor)

Før telefonen var allemannseie, var brevpost, og telegraf, eneste måte å kommunisere over store avstander. Telegrafen ble brukt til viktige beskjeder som måtte frem umiddelbart, som dødsfall, ulykker, og naturkatastrofer. Skulle man sende telegram, måtte man være nøye på hvordan man ordla seg, for man betalte nemlig pr. ord. I nord var det også vanlig å sende telegram om man kom vel frem til Lofoten, da lød teksten kort og konsist: Fremme, alt vel. Brev og kort var fortsatt kommunikasjonsformen som i størst grad var allemannseie, og mest brukt.

I Kilen på eiendommen som heter Myro, i Tjøtta kommune, ble det 1. april 1915 opprettet brevhus på anløpsstedet. Det lå under Sandnessjøen postkontor. Brevhus hadde ikke rettighet til å håndtere verdisaker, oppkravspakker og postanvisninger. Det var kun utlevering av brev og aviser. Resten måtte gjøres på postkontoret på Tjøtta.

Brevhusbestyrerne

– Første brevhusbestyrer var Alexander Olsen Kilen (født 1846) fra oppstart 1. april 1915 til hans død den 15. januar 1923 (8 år). Alexander ble født i et område som het Gården i Kilen, der det pussig nok lå to gårder. Han solgte mesteparten av eiendommen sin i Gården, skilte ut den biten som het Myro. Han fikk flyttet et hus fra lenger inn i Vistenfjorden, og flyttet så til Myro. Det var den samme personen som drev brevhuset som også var ekspeditør for rutebåten.

Axel Teodor Kaspersen

Den neste brevhusbestyreren var Axel Teodor Kaspersen (født 1887 i Kilen). Han var fostersønn til Alex. Han var bestyrer fra 16. januar 1923 til sin død 25. desember 1935(12 år). Han døde sannsynligvis av en hjerneblødning, som rammet han da han og sønnen Arthur var ute for å hente juletre på julaften. Axel fikk en hodepine som var så voldsom at sønnen måtte dra ham hjem på kjelken de skulle frakte juletreet på.

Da konen, Ane Kristine Kaspersen overtok post, ekspedisjon og Telegraf var hun blitt enke samme dag. Hun hadde da en baby som var 16 dager gammel. I tillegg hadde hun 4 barn under 10 år, og 4 over 10 år.

Ekspeditørkontrakten til Axel Kaspersen April 1935.

Ane Kristine Berntine Kaspersen

Ane Kristine Berntine Kaspersen (født 1893 på Mindland) var bestyrer fra 25. desember 1935 til 1. mars 1958 (12 år).

Kilvågen ble poststed i 1934/35

Post som kom var mye brev, og mest populært var det om vinteren når konene ventet på Lofotbrev. Det var også mange forskjellige aviser som Helgelands Blad og Lofotposten. Et barnebarn husker at bestefaren i Kilmarka holdt «Skogeieren» og «Mot dag». I Langkilen abonnerte de på Oslo-avisa «Ukens nytt», som kom ut tre ganger per uke. Det ble sendt mengder av julekort til slekt og venner før jul. En som vokste opp der husker at heime hos dem var det mellom 20 og 30 julekort hvert år.

Utstyrsmagasinet var kanskje det eneste postordrefirmaet i Norge på den tida. Fra dem kunne man bestille alt man trengte. Det var der babyene kom fra, sa de voksne da de fikk spørsmål fra barna. De ble skrevet etter i Utstyrsmagasinet og kom som pakker til Kilvågen. Når det skulle betales for dem, for det måtte man jo, ble pengene sendt rekommandert fra Visthus, helt til Kilvågen fikk eget postkontor. Da fikk man komforten med å nærmest få babyen på døren.

*Telegrafstasjonen var også i samme bygg. Dette bildet er tatt i 1933.*

*Ekspeditørens gebyrer. Det var dette de tjente litt penger på for å ha inntekt av utskrift av billetter og ekspedering av varer som ble sendt.*

*Det var regler for alt, men tror ikke det ble sendt kveiter fra Kilvågen til England. På den tida solgte lokalbefolkningen fisk på Visthus hos K. Pedersen AS.*

Under krigen

I krigsårene var det mangel på mange varer man brukte i husholdningen, det var like gjeldene i Kilvågen som i resten av landet. Alle har vel hørt om mangelen på mel, og skrekkhistorier om barkebrød. Det var rasjonering på kaffe, sukker, smør, og senere alle andre importerte varer. Så fett, brød, egg og melk. Fra ‘42 ble det også rasjonering på grønnsaker. Folk som bodde på landet hadde bedre tilgang til varer som grønnsaker, og smør enn de som bodde i byene, selv om de kanskje måtte ty til å gjemme bort noe av buskapen fra tyskerne. Lampeolje og drivstoff var det heller ikke lett å oppdrive. Derfor ble båtene som gikk ruter langs kysten foreslått innstilt.

*I Visten ble det lagt fram forslag om at det skulle bli rodd en rute, men det ble heldigvis ikke noe av. Fordi det hadde tatt timesvis.*

*Rekommandert sending var vanlig når man sendte penger eller annet viktig dokument . Mottaker måtte kvittere på et skjema for å få utlevert den rekommanderte sendinga.*

Forskrifter for alt. Det var ikke forsendelse av dyr fra Kilvågen. Det foregikk med større rutebåt fra Visthus. Dyra ble leid på kaia og fikk «brok» under magen, det var stropper i «broka» som heisekroken ble festet i. Så ble de heist ombord og fikk stå på dekk til de kom til bestemmelsesstedet, det var som regel slakteriet.

*En av godene med å være dampskipsekspeditør var at de kunne reise gratis 10 ganger i året.*

*Fiskeriposten / Fiskeren og Lofotposten var en dyd av nødvendighet å abonnere på.*

De som hadde lengst vei for å hente posten var de som bodde på fjellgården Kilmarka og familien i Langkilen. De samarbeidet om posthenting en eller to ganger i uka. Det tok ca 2-2,5 time å gå fra Kilmarka til posthuset, selv om det bare var 6 km en vei. Fra Langkilen brukte de 50 min til en time på veien utover til Kilvågen.

*Fraktbrev måtte til når det skulle sendes varer. Her har Nils Nilsen fått et par årer tilsendt fra Eiterstraum i Vefsn.*

*Disse LX-telegrammene ble brukt når det kom telegrafiske gratulasjoner. Men de var også i salg og kunne kjøpes til privat bruk.*

Den 1. januar 1951 ble Kilvågen poståpneri opprettet i stedet for brevhus.

Postbåten kom tre kvelder i uka, og lørdag ettermiddag. På 1940, 50 og 60-tallet var det vanlig å møte opp både på kaia, og for å hente post når rutebåten kom om kveldene. Det var ikke alltid den var i rute, og klokka kunne bli både 23 og 24 før posten ble utdelt. På sommerstid ventet folk ute hvis det var fint vær, men på vinterstid satt de inne i stua i huset. Det var et samlingssted for bygdas innbyggere, og innimellom sveivet de til og med i gang grammofonen som sto der. Da kunne man ta en svingom mens man ventet.

Kaia ble bygget tidlig på 1950 tallet. Det ble opprettet et fond for å sørge for at det kom Pakkhus/venterom for frakt og passasjerer. Før kaia kom hadde man måttet ro ut til rutebåtene. Det var en egen båt på Vistenruta, som korresponderte med «Lokalen/Dampen» på Visthus. Båten hadde tilhold på Aursletta og gikk utover fjorden 3-4 ganger per uke, og lå ved kaia på Visthus og ventet. Tidspunktet var ettermiddag på lørdag, men de andre ukedagene var det på kveldstid.

Her er pakkhuset / venterommet ferdig bygget, med fornøyde beboere utenfor.

– Fjerde postekspeditør var Anes sønn Eilif Kaspersen (født 1925 i Kilen). Han overtok 1. mars 1958 og var bestyrer til 30. september 1972 (14 år).

Eilif Kaspersen

Eilif var ugift og barnløs, og bodde i Kilvågen hele sitt liv. I tillegg til å være posthusbestyrer, og dampskipsekspeditør, hadde han ansvar for fyrlykta på Stor- Aunholmen i Vistenfjorden. Han hadde også skoleskyssen over fjorden på vinterstid da alle andre menn var i Lofoten. Da han slutta som ekspeditør begynte han som matros på M/S Sjona som gikk i Vistenruta. Han døde i 1979, 54 år gammel.

*Det siste huset med postkontor var ferdig bygget ca 1960. Postkontoret var til venstre i utbygget, og det var moderne med luke i veggen inne i gangen hvor posten ble utlevert.*

Fra 1968 ble det innført postnummer i Norge. Stedet ble da tildelt 8872 Kilvågen.

En kopp kaffe og en prat hørte med når man skulle hente posten.

Fra 1973/74 opphørte benevnelsen underpostkontor, postkontor A og B, og ble erstattet med status som postkontor C, som hadde alle rettigheter.

Den siste postekspeditøren

– Femte postekspeditør var Astrid Kristine Kaspersen (født 1942 på Haukøya ved Namsos). Hun overtok 1. Oktober 1972. Hun var gift med Petter Kaspersen, sønn til Ane, og bror til Eilif. Hun hadde posten til nedleggelsen 1. mai 1996 (24 år).

Astrid Kristine Kaspersen

Det siste stempelet fra Kilvågen

Da postkontoret ble nedlagt ble alle postskilt, stempler og annen rekvisita hentet og tatt med til hovedkontoret i Sandnessjøen.

Etter hvert som motorene ble utbedret, ble rutebåtene som gikk i fjorden raskere og raskere, og til slutt fikk man hurtigbåtene sånn som de er i dag. Man bruker derfor langt mindre tid på reiser nå enn man gjorde før. I dag utgjør pakker den største andelen post som blir sendt i verden. De samme teknologiske nyvinningene innen motor, som for båt, har kuttet dramatisk ned på transporttiden med lastebil og tog.

I dag har alle hus og hytter nummer fra Kilvågen 1 til Kilvågen 22, med adresse 8870 Visthus. Posten blir levert med hurtigbåt, der de fastboende i Kilvågen har postkasser på kaia.

På 50-tallet var det nesten 5.000 postkontor i Norge, i dag er om lag tredve igjen. Brev har blitt erstattet med e-post, meldinger, og kommentarfelt. Postkort har blitt erstattet med utallige bilde/film-baserte meldingstjenester og sosiale medier. I dag kommuniserer vi hyppig med hverandre, vi sender utallige bildemeldinger og korte tekster hver eneste dag, men vi undervurderer kanskje hvor mye folk faktisk kommuniserte før. De skrev nok like mye til hverandre som vi gjør nå, det tok bare lengre tid før meldingene kom fram.

Båter som har trafikkert Vistenruta mens Kilvågen var poststed:

– M/B Finnkneet ? – 1936

– M/S Sjona V 1977 – 1977

– M/S Stokkvågen 1978 – 1978

– M/S Prestøy 1979 – 1982